Hvorfor slutte å satse stort?

Når jeg var liten så hadde jeg alltid store drømmer. Drømmen var ikke å bli Aktivitør og hjelpe mennesker som som jeg holder på med nå. Når jeg var liten så var drømmen min å bli astronaut. Fly en romferge mellom hver eneste planet og hver dag rekke hjem igjen til barnetv! Jeg hadde også andre drømmer. Jeg siktet høyt engang og ville bli forsker for NASA! Jeg ville også forske på andre ting som insekter og bakterier osv. ALT FASCINERTE MEG og jeg lagde til og med en "petter smart" robot av noen planker og isopor jeg fant nedi kjelleren (Jeg trengte rett og slett en forskning venn som var like smart som meg!) Etter ei stund som "forsker" så ville jeg ble kokk! Jeg var ikke fornøyd med et yrke akkurat! På nettene så snek jeg meg inn på kjøkkenet for å stjele mel og sukker som jeg hadde i små bokser som jeg stjal fra lillesøsteren min. Tok også med meg en liten krukke med vann. Utrolig nok så klarte jeg å lage til en deig til slutt! (Men det ble så klart ikke spisende i det hele tatt!) Dagene gjekk og jeg byttet yrke for så og si hver dag! Men byttingen ble bare mellom astronaut, kokk og forsker. Andre ting interesserte meg ikke rett og slett! Heldigvis hadde jeg en god familie! Etter hvert yrke jeg bestemte meg for så fikk jeg utstyret for det! Mikroskop fikk jeg av pappa til forskningen, små skåler og små visper fikk jeg av mamma til bakingen og jeg fikk bøker om stjerner og universet som faktisk forsatt ligger på bordet foran meg her! 

Bilde : Meg som liten :)

Grunnen til jeg skriver dette innlegget var fordi jeg begynte å tenke. Hvorfor sluttet jeg å satse stort? Hvorfor forsatte ikke jeg og ble en astronaut som jeg ville? Hvorfor ga jeg opp på forskningen? Drømmen var aldri å bli et rutine menneske som skulle møte opp på jobb hver dag fra 08.00 på morgen til 16.00 på dagen. Jeg koser meg med den utdannelsen jeg har tatt, ingenting med det! Men hvor forsvant drømmene? Er det en voksen ting kanskje? Kanskje når man blir voksen så tenker man mer realiteten. Tenker mer negativt om seg selv rett og slett. Jeg vet jeg gjør de! 4 årige meg hadde nok hatt en plan for alt! Mens 22 årige meg tenker: Nei, man må være god i det og det for å klare det og jeg klarer ingenting så jeg nøyer meg med dette. Trist, men sant! 

 

Hadde dere store drømmer da dere var små ? 

Fulgte dere drømmen ?

 

Følg meg på facebook HER

Ingen kommentarer

Gjør meg glad og kom med en kommentar her:

hits